Urbant liv i friluftsmuseet for moderne kunst
Bayersk, badisk eller pfalzisk – i Ludwigshafen har det aldri vært helt klart. I 1811 ble det her opprettet en havn ved Rhinen. Etter Wiener-kongressen i 1815 ble Pfalz, som lå på venstre side av Rhinen, en del av (Link zu Bundesländer -> Bayern) Bayern (/link). Havnen ble da omdøpt Ludwigshafen til ære for kong Ludvig I. av Bayern. I 1859 fikk Ludwigshafen bystatus og i 1865 kom BASF. Firmaet var kort tid tidligere grunnlagt som Badische Anilin- und Sodafabrik, men fikk ikke noen tomt i badiske Mannheim. Firmaet flyttet derfor til Ludwigshafen.
Ludwigshafen i dag: ukomplisert, vennlig, en by med god livsfølelse. Etter endt handlerunde i Rathaus-Center, Walzmühl-Center eller i Bismarck- og Ludwigstraße inviterer det livlige gastronomimiljøet i den eldste bydelen, Hemshof, til en matbit. Under de høye platantrærne tilbyr Ludwigsplatz i sentrum en oase av ro. De mange kunstverkene som er fordelt ut over byen, f.eks. den berømte "Endlose Treppe" av sveitseren Max Bill, gjør Ludwigshafen til et eneste stort museum for moderne kunst. Wilhelm-Hack-museet med sin berømte Miró-vegg nyter internasjonal berømmelse. Kunstsamlingen består av over 9000 verk, og her er både antikk-, middelalder- og moderne kunst representert side om side med samtidskunst i konstruktiv eller konkret kunsttradisjon.
Byens store sønn. Og en park full av harmoni.
Ernst-Bloch-Zentrum minner om en av byens store sønner, og inneholder et omfangsrikt bibliotek med de vitenskapelige arbeidene etter den store tenkeren. I et av utstillingsrommene kan man gå over en glassplate og se rett ned i det rekonstruerte arbeidsrommet til Ernst Bloch. Ebertparken er mer dedikert til fritid enn til arbeid, og er det største rekreasjonsområdet inne i byen. Parken består av mange spesielle hager som den duftende rosehagen, blindehagen og kildehagen med forskjellige vannbasseng, og sammen utgjør de en harmonisk helhet.